Ingers fugler

At Tollef har 23 mil å kjøre hver vei hjemmenfra for å komme til Lista, pytt pytt. Fin dagstur, sier han bare.

Purpuranda var blitt observert i sørsiden av Kråkenes­vannet, og Tollef som lommekjent kunne raskeste vei.

Jeg tenker vi parkerer her, sa han trygt, da vi nådde vannet. Og vi ut - med  hver vår kikkert og scoop.

Ja, her var det mange toppender, kom det fra sidemannen, og der har vi noen taffelender. Og like etter: "Og der HAR vi jo purpurhodeanda!!" Rett på med én gang. Ikke alltid det går like lett. Med sin lyse rygg skilte den seg klart ut fra toppendene som svømte omkring den. Dette var gøy. "Valuta for pengene" etter under 5 minutter.

Siden vi først var på de trakter måtte vi jo litt rundt omkring - selv om været var ganske trist, stadig yr i lufta. Men det neste vannet kunne by på sangsvaner, og Tollef krysset i vei på "dagskrysslista" si. Ute ved fyret var der lite folk, og ingen rapporter om store funn.

Ved Borhaug så vi en gråstrupedykker 1K med flott farvet hals og stripete hodesider. Selv om jeg hadde denne på lista for i år, var dette en fin opplevelse. Forrige gang var den i vinterdrakt, type "svart/hvitt foto. I Fuglevika svømte en alke. Nesheimvannet kunne varte opp med 4 stk lappfiskender. Som alltid var der turtel­duer langs hovedveien, og mat i coop'n. Jeg trives bedre og bedre i Farsund for hver tur. Men været var i et slett lune og vindusviskeren gikk og gikk, så vi drøyde ikke dagen lenge.

Men etter bompasseringen på vei hjem "bombet" det i Tollefs mobil: Mandarinand! Rådslagning i 4 - 5 sekunder, og kjapp helomvending. Også her var Tollef kjent. Straum.... hva det nå het. En fin spasertur fikk vi også langs den idylliske elva her, for Tollef mente at det var rundt svingen endene holdt seg, og vi skulle ikke langt før jeg så den merkelige fuglen. Umiddelbart klaff igjen.

Topp utbytte av turen, været til tross. Nesten 50 arter på bare noen timer i gråvær, ikke dårlig. Den eneste rovfuglen vi oppdaget var en spurvehauk, men glade rullet vi hjem i østerled i skumring og etter hvert svarte natta.

Fuglestasjonen på Jomfruland har eksistert siden 1969, da man holdt til ved fyret midt på øya. Det gamle kalkunhuset på Øitangen gård lenger nord på øya, og nærmere området det observeres mest fugl, ble så - ved enorm dugnadsinnsats - bygget om og sto klar i 1980. Stasjonen drives av Norsk Ornitologisk Forening, avdeling Telemark med et eget stasjonsstyre. 

sjekk: www.jomfruland.no.

Daglig foretas ringmerkinger fra fugletårnet bare et par hundre meter fra huset, og det føres nøye logg over observasjoner man gjør. For tiden er Anders deltidsengasjert, slik at stasjonen kan holdes døgnåpent ut oktober måned. I tillegg kommer frivillige ringmerkere og bidrar til å holde aktiviteten oppe. 

NOF Telemark har invitert til samarbeid med Aust-Agder med tilbud om blant annet å bo på stasjonen, en invitasjon som var mer enn fristende. Foreløpig er prisen symbolsk, kr 60,- pr. natt. Som førstemann fra vårt fylke ble jeg innlosjert 20. oktober, lykkelig på "Miin øy" og på den fantastisk trivelige "Fuglestasjonen på Jomfruland".  

Beliggende ganske langt nord på øya  må man ta bena fatt fra Tårn­brygga der fergen legger til, men hva gjør vel det når en er på MIN øy! I de vakreste omgivelser en kan tenke seg. Snille Post-Kari tok seg av bærepostene med mat, og det var bare å vandre i vei.
 

Fremme på fuglestasjonen var Anja (11) og Erle (7) og tok meg imot. Sjefen sjøl (Roger) var i fugletårnet i full gang med ringmerkingen. At Erle var oppkalt etter noen flyvende skapninger skjønner jo alle, men Anja da?

Anja? Selv­følge­lig:

Med mellom­navnet Oriola var hun en liten Pirol! (Oriolus oriolus på latin.)

Ringmerkeren hadde nettopp
hentet
en svarttrost, fersk av året,
fra nettet.

Ellers hadde han hatt en del meiser og noen
fuglekonger på
morgenen.

En utrolig utsikt nordover fra
fugletårnet.

Enda mer
spennende var den vesle trekryperen som lot seg "hypno­ti­sere" av Roger, og la seg pent ned til han ga signal om at den fikk lov til å fly.

Med en fin strandvandring på vestsiden av øya sammen med de små "fuglejentene" i strålende solskinn samt henting av varene på Hassel­gården hos Post-Kari var lørdagen perfekt. Etter risgrøten og salaten om kvelden var vi all dødtrøtte og tok natten kl. 22.

Søndagen kom Kragerøavdelingen på tur til Jomfru­land. En herlig gjeng som jeg jo kjenner fra tidligere turer. De hadde sin faste pølsegrilletur. Imidlertid var det så spennende i fugletårnet at jeg valgte å bli værende der.

Ikke noe dårlig valg, idet dagens store fangst ble en flott spurvehauk. Ikke kom nær de klørne, varslet Roger. Han hadde full kontroll over rovfuglen (nesten) hele tiden.

I tillegg til gode opplevelser av fuglene på nært hold lærte jeg en masse om fuglenes lyd og flyvemåter. Begge dagene hadde vi observasjon av mellom 60 og 70 forskjellige arter (pr. dag). Som jeg sier, Jomfruland er MIN øy!!

Det er imponerende med erfarne fuglefolk som klarer å konstatere hvilke småfugler som flyr over hodet på oss på grunnlag av lyden de gir fra seg. Iblant føler jeg at jeg tar ett skritt frem og to tilbake når det gjelder kunnskapen, men jeg håper det er omvendt. Blir jo litt forvirra over for eksempel at også svarttrosten i flukt gir lyd fra seg som ligner rødvingetrostens i flukt, bare at lyden varer litt lenger og er kanskje (?) en tone lavere? Eller?

Men det har vært en utrolig berikende helg, og jeg kunne krysse av to nye arter på Norgeslista (ringgåsa og lappspurven) samt en kjernebiter på årslista i tillegg. Som ihuga krysser betyr også det mye.

Takket være at Kragerøgjengen hadde bestilt taxibåt hjem kom jeg meg greit til land. Heidi og jeg kunne repetere fersk kunnskap med en skogstur hos henne etterpå, hvor vi lyttet intens til hvert lille pip. Vi klarte i hvert fall en del, men småfuglflokkene (sisikene og finkene) hadde tatt kvelden allerede, eller holdt seg bare på min øy.

Lørdag 13. oktober bar det i østerled for å finne skjeand og sivhøne, Steinar, Heidi og jeg. Steinar (Sannes) er erfaren hobbyornitolog og en viktig støttekontakt for oss jentutten.

Ryktene om skjeanda hadde nådd oss, og det bar rett til Gjennestad­vannet. Er man på skattejakt, så er man på skattejakt: Ikke mulig å se anda ved første forsøk, og vi trålte hele vannet på langs, med flere stopp. Som så ofte, må det kaffe til for at fuglene skal vise seg, og vannet måtte tråles på langs tilbake til vestenden der provianten var. Vi hadde ikke mer enn benket oss, så kvekket det i sivet. Typisk stokkandkvekk, men kvekket ga den gode følelsen, og riktig nok: Helt stilltiende seg den ut, VÅR and. Skjeanda! Herrrrrlig, en flott hunn. Den kvekkende stokkanda kom etter. (Hadde den jaget henne ut til oss?) Uansett - vi nøt og nøt den.

At det like etter kom kjørende noen fugleskådare fra Drammen var jo typisk. (Hallo, Berit og Bent!) De hadde ikke sett skjeanda "denne måneden". Måneds­kryssere! Hadde ikke hørt om dette før, men det føyer seg bare til i rekken av hvor gale vi er, vi fuglefrelste.

Vel, noen sivhøne fant vi ikke. Hverken Steinar eller Heidi hadde årskryss for sivhøne, så vi hadde noen ekstra kopper før vi ga opp, men så bar det videre til Ilene, hvor det hadde ryktes om en fjellvåk dagen før.

Fugletårnet krydde av "skådare", men ingen hadde sett denne våken i dag. Imidler­tid hadde de mange fantastiske rovfugl-på-trekk historier å bidra med, så ventetiden for oss (på våken som ikke dukket opp) var på ingen måte kjedelig. Et par musvåk fløt i det fjerne mot vest, så det er da noen igjen.

Vi fikk tips om lappfiskand ved Presterødkilen og rullet videre. Noen lappfiskand var der jo ikke, men det var strålende solskinn og nydelig å ta neste kafferast i fugletårnet der.

Med riktig mengde brunt innabords oppdaget vi i hvert fall noen flotte enkeltbekkasiner som beitet (furasjerte, heter det visst på "pent") ved elvemunningen. Videre noen myrsniper også.

Jeg likte godt å studere enkelt­bekkasinene lenge, for ellers synes jeg gjerne at de bare har flakset opp idet de har blitt observert, så dette var første gang jeg har kunnet se på dem så leeenge.

En tur via Bugårdsparken i Sandefjord gjorde at vi allikevel fikk se sivhøna, men vi syntes jo dette var nesten juks, tamme som de er der. Både Heidi og jeg er fra Sandefjord, så det var pent av "støttekontakten vår" å ta oss med "hjem", sørlendinger som vi jo er nå.

Ytre vei videre sørover bar oss innom Klåstadkilen ved Ula. Hele veien plukket vi opp nye arter, og med gluttsnipen og bjørkefinken der kunne vi telle opp at vi hadde sett 53 forskjellige arter denne dagen.

Mange takk for turen til Heidi og Steinar. Vi fikk alle ett årskryss hver på turen. 

Og ikke minst: 7 fugleskådarkryss i tillegg til oss 3. 

18 personer fra NOF Aust-Agder besøkte Lista helgen 21. - 23. september, noen bare på dagstur, andre med bare én overnatting.

Jeg var heldig å få skyss lørdag morgen med Tom Anders, rovfugl­eksperten. Har lært mye av ham.

Vel fremme til Lista var vi i hyppig telefonkontakt med de andre fra Agder for å få rapporter om sjeldne funn, men da intet spesielt var observert, dro vi heller til diverse myrer på leting etter sivhauken.

Det er spennende å kikke etter fugl. I godt selskap og med varm kaffe kunne jeg sitte i dagevis. Stadig dukker det opp ett eller annet. Håpet om nye "bomber" (som sjeldne fugler heter på ornitologispråket) er der hele tiden.

Av mangel på sivhauker var det bl.a. en utrolig opplevelse å se spurvehauken gå til angrep på en flokk grønsisiker, å se hvorledes flokken "flagret vilt" for å distrahere hauken, og se hvordan den allikevel valgte seg én fugl og forfulgte denne, men allikevel hvordan den lille sisiken klarte å manøvrere seg unna. Å følge med fra bilen bare få meter fra scenariet - det er stort.

Jo, fugletitting med rovfugleksperter kan by på teater større enn fra hvilken som helst storsal.

Etter hvert fant vi frem til de andre, der de satt i gresset og kikket etter "bombene".
(Foto: Tore Gryting Andersen)

Heidi Lillehammer har blitt en god fuglevenninne. Vi deler lærdom med hverandre og stortrives sammen. (Foto: Kurt Dalen.)

Islomen var en flott opplevelse.

På bildet (som Tom Anders tok) pusser den seg og viser mer av buken enn ellers.

Det er første gang jeg har fått studere den så tydelig. Tidligere har det vært stort sett bare å få krysset av at "Den har jeg sett." Moro det også, men langt større å få med detaljene. Den var fremdeles i sommerdrakt, og FLOTT!

Nede i sanden på Kviljoodden bugnet det med vadere. Nytt årskryss for meg ble steinvender og dvergsnipe. Godt å ha med fotografer som kan dokumentere hva vi ser.

Det blir mye kjøring fra strand til strand og fra jorde til jorde på fugleturer som dette. Mobiltelefonene varsler om funn, om spørsmål etter hverandre, og stadig treffer vi på andre fra "vår egen" gruppe.

Jeg opplever dette som en gullgruvejakt, bare at den som finner "gullet" deler dette med de øvrige så raskt som mulig.

Også andre "fugleskådare" finnes over alt i Lista-området, noen kjente, men for oss ferske er de fleste ukjente.

For tiden løper en diskusjon om man skal lage krysselister ikke bare over fugleartene vi ser, men også over "fugleskådare" som observeres. Hehe. Jeg gleder meg til fortsettelsen, med ranking og bookmakere. Hvem observeres flest ganger (Vegard?) og hvor mye satser vi på ham? Hehe.

I kveldingen skulle Tom Anders returnere til Arendal, og jeg skulle innlemmes i kollektivet.

Også "huset vårt" på Stave gård hadde satt av helgen. Hjemmekoselig og raust. At undertegnede som den sist ankomne måtte sove på gulvet bak en kiste i gangen oppe, - pytt pytt. Her hadde jeg jo full kontroll over eventuelle nattevandrere, og ikke minst når badet var ledig m.m.

Fuglefolk er ikke kjent for å være syvsovere. Helt naturlig å sprette opp kl. 06 en hellig søndag. Det er tradisjon for å starte ved fyret og se utover havet etter stormfugler. Været var riktig, og jeg hadde jo både hørt om og sett bilder av gråliren og havhestene, flyvende opp og ned over bølgetoppene samt storjoer ? alt fra dagen før.

Bua ved fyret var populær, selv om det tidvis regnet vannrett inn på oss. Men ingen "bomber" dukket opp.

Det var imidlertid morsomt å bli bedre kjent med havsulene. I likhet med måkene oppnår de voksen­drakten først fjerde kalenderåret. De forskjellige gråspettene i det fantastiske vingespennet hadde for meg bare vært teori. "Hjemme" ser vi bare (?) fullt voksne fugler, og heller ikke så store mengder.

Nede på Gunnarsmyra dukket flere myrhauker også opp. Staselige rovfugler i lav høyde over bakken. Uvanlige på hjemmebane.

Sivhaukene uteble i år, og da var det i hvert fall flott å se denne elegante kjerrhauken.

Søndagen var det forholdsvis tidlig hjemreise, og Runes røde hjem fikk passasjer tilbake.

Men først fikk vi da med oss både tundrasnipe og polarsniper i Fuglevika.